To finaleplasser og toppen av kransekaka…
Dette var mitt aller, aller første EM. Landslaget reise sammen og vi ble inkvartert i et hotel ca en halv times kjøretur unna hallen. Jeg bodde sammen med Jenny og rommet vi fikk, stinket av røyk og urin, og det var mugg i hjørnene. Det var helt forferdelig. Med astmaen jeg hadde var det umulig for meg å oppholde meg i et slikt rom. Heldigvis kom pappa og mamma. Etter mye frem og tilbake fikk vi byttet til et annet rom.
Så begynte konkurransen. Absolutt aldri i mitt liv har jeg vært så nervøs. Nervene startet dagen før, og jeg husker godt at jeg la meg tidlig, men sist gang jeg så på klokkeslettet før jeg sovnet, var den 03.56, eller noe liknende. Jeg fikk ikke sove, og måtte opp kl. seks dagen etter for å ordne meg. Søvnene var omtrent 6-7 timer for lite.
Det startet også med disco freestyle. Det gikk bra ettersom jeg kom i gang, men i finalen skled jeg i den første diagonalen med turn. Det forstyrret meg mentalt. Men det holdt likevel til en 5. plass, så jeg var veldig fornøyd med det!
Samme dag var det disco solo. Det var helt forferdelig, fordi de pleier aldri å ta de to øvelsene på samme dag. Grunnen er at hver for seg er de veldig tunge øvelser i seg selv. Vi var over 90 i klassen og det varte til den dagen var ferdig. Mot slutten holdt jeg på å kaste opp. Nervene mine gjorde at jeg omtrent kastet opp mat jeg spiste også. Hele den dagen (fra jeg sto opp, til konkurransen var ferdig mot ettermiddagen/kvelden) hadde jeg levd på et kvart knekkebrød, halv banan, litt appelsin og druer, og vann, vann, vann. Mot slutten av dagen var jeg helt utslitt, og grønn. Bruningskremen jeg brukte fikk meg til å bli grønn på grunn av svette.
Jeg trodde ikke at det skulle gå, men jeg greide det: Jeg greide å komme inn i finalen. Men der fikk jeg fullstendig blackout. Midt i dansen min stoppet jeg opp av en eller annen grunn. Det ble en 6. Plass som jeg var strålende fornøyd med likevel!
I duo, sammen med Jenny havnet vi rett utenfor semi på en flott 14. Plass, og vi fikk 8. Plass med New Generation i gruppe!
Men det virkelige høydepunktet kom på kvelden, da Idrettsreiser skulle dele ut deres årlige stipend. Vinneren skulle stemmes frem av en jury som var sammensatt av trenere fra ulike klubber. Det var ingen nominasjoner, så du kunne ikke forberede deg på den måten. Jeg holdte på å dette av stolen da navnet mitt ble lest opp. Jeg følte meg limt fast i stolen, da alle applauderte rundt meg. Mona sto der oppe, og måtte vinke meg opp, siden jeg ikke beveget på meg. På vei opp skalv kroppen min. Det var stort, og det var veldig motiverende.
